Search
  • Øivind Crompton

Hører jeg hjemme?


I syv år har jeg slitt med hva jeg skal si og ikke si om hvem jeg er nå, hvordan jeg erfarer Gud, livet og den åndelige virkeligheten… hvis du kjenner meg fra tidligere og nå, så vet du at jeg har forandret meg.

Jeg har gitt slipp på religion. Jeg identifiserer meg ikke lenger som «kristen», bortsett fra den kulturelle arven som jeg har fått med meg. Kristendom har gitt meg startpunktet, et rammeverk for å forstå den åndelige vandringen min og den fortsetter å gi meg verdi i så måte. Jeg har gått bort i fra den evangeliske forståelsen av skriften som jeg vokste opp med. Beveget meg bort fra den lære om «dem og oss». Har ikke lenger monopol på sannheten. Er ikke lenger redd for dom. Er ikke lenger redd for å «miste min sjel». Jeg tror ikke lenger på gudegitt autoritet gitt til menigheten, lederskapet eller noen annen person. Det er ingen som har åndelig autoritet over mitt liv lenger. Jeg lot alt det slippe taket i meg for lenge siden. (oversatt fra engelsk)

- anonym

Dette leste jeg på Facebook for en stund siden og det har ikke sluppet taket i meg. Hvorfor er det så viktig for denne personen å ikke lenger identifisere seg meg menigheten og kristne? Hvorfor er man nødt til å definere seg bort ifra å være «kristen» til å være åndelig søkende og åpen?

Er man ikke åndelig søkende og åpen som kristen?

Hvorfor er det så mange som i voksen alder forlater menigheten sin og holder seg hjemme?

Når jeg møter deg, så er du åpen og snakker godt om menigheten og oppveksten der. Du sender til og med barna dine på fritidsaktiviteter i menigheten, men av flere grunner kommer ikke du. Hva skjedde?

Lenge har jeg trodd at det handlet om skuffelser, sangstil og andre fritidsaktiviteter på søndager, men dette innlegget fikk meg til å tenke.

Kan det være sånn at du ikke lenger kan eller vil identifisere deg som «kristen», at du har «kommet deg videre»?

Da må vi jo ta tak i hva det vil si å identifisere seg med «kristen».

Navnet kristne ble ikke brukt på de første «kristne» de ble kalt «de som tilhører veien» og det har vel sammenheng med at Jesus kalte seg veien, sannheten og livet. Det er vi som har laget denne merkelappen: kristendom og kristne.

Hvis jeg skal kalle meg det, må jeg være enig med alle andre kristne? Må jeg akseptere alle andre kristnes holdninger og meninger?

Nei det er jo ikke mulig. Det er over 30.000 forskjellige kirkesamfunn i verden, og alle «har rett». Det er milliarder med kristne og alle har sine egne meninger.

Hvis jeg må være enig med alle som kriteriet så vil jeg også identifisere meg vekk fra å kalle meg kristen.

Spørsmålet vi må våge å stille oss selv er ikke hvorvidt vi fortsatt kan kalle oss kristne, men tror vi fortsatt at Gud sendte sin sønn for å ta skyldsbyrden bort fra oss?

Hvis det fortsatt er tilfelle så er du vel fortsatt en etterfølger av Jesus?

Hva med de andre spørsmålene f. Eks. Hvem har åndelig autoritet over livet mitt?

Det er ikke menigheten, eldstebrødrene eller andre ledere. De har mange ganger misbrukt sin posisjon. Den eneste åndelige autoriteten du skal ha i livet ditt er Den Hellige Ånd. Jesus sa at Han skulle lære oss alle ting.

Det er klart at jeg her rører ved et tema som er sårt for mange. Det er dessverre altfor mange som har misbrukt sin posisjon i menigheten, og det har ført til mange sår og skader. Jeg har hørt så mange forferdelige historier om åndelig misbruk i menigheter at om jeg skulle bygge min tro på det, ville jeg forlatt den for lenge siden.

Men jeg står fortsatt her. Jeg tror at Gud hadde en klar mening med det hele. Det er Jesus som er forbilde vårt og han satte seg aldri på en gullstol. Han gikk aldri rundt og viste seg fram. Han viste mennesker omtanke og kjærlighet. Han brydde seg. Du skal ikke lese mye i evangeliene for å forstå at Gud er oppriktig glad i oss.

Jeg har lyst til å invitere deg tilbake. Invitere deg hjem til menigheten. Ikke fordi jeg mener at du trenger oss, men vi trenger fellesskapet med deg. Uten deg er det noe, eller skal jeg si, noen som mangler.

Jeg vet at du er skuffa, og jeg kan ikke garantere at du ikke blir skuffa en gang til, fordi vi er mennesker som kommer sammen, i det vi kaller menighet fordi vi:

  1. Elsker Jesus

  2. Elsker mennesker

  3. Ønsker å bygge et fellesskap som alle kan trives og vokse i. Der du får lov til å legge ut på din egen åndelige vandring med Gud, som vi kan heie på og høre om.

Vi har ikke åndelig autoritet over livet ditt. Den tilhører deg selv og det er opp til deg om du vil la Den Helge Ånd hjelpe deg. Vi har lederskap fordi vi har mange oppgaver som skal fylles. Vi har noen som er villige til å ta ansvar. Vi har forkynnelse som vi håper skal hjelpe og inspirere deg. Vi har fellesskap fordi vi trenger hverandre.

Kom hjem :-)


0 views
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now